hits

Å nå bunnen

Jeg så da jeg startet denne bloggen at det kunne bli drøyt. Å utlevere seg sånn som jeg gjør nå kan bli litt for mye.. Og jeg risikerer mye..men har jeg noe å tape egentlig? 

Jeg har nådd bunnen.. Igjen... ikke første gang. Nå er alt svart.  Alle gode tanker har forsvunnet.  Igjen sitter jeg her og føler meg råtten.  Jeg har ingen intensjoner om å stå opp mer. Mitt liv handler om å kjempe og jeg har fått nok. Ingen kan hjelpe og jeg har ingen krefter til å hjelpe meg selv. Alt jeg hadde er skygger.. ekle minner om hva jeg har tapt.. Igjen.. Etter måneder med kamp må jeg innse at kreftene er borte. Jeg orker ikke mer. Har prøvd så hardt. Har fått hjelp men den forsvant da jeg flyttet. Nå må jeg klare meg selv.. uten krefter. Jeg skylder kjæresten mer en dette! Og barna! Hva skal jeg gjøre?  

Lytter til en by som våkner. Alle har sitt liv..  barn, kjæreste, jobb,venner,fritid. Alt jeg ønsker. Men aller mest ønsker jeg at alle disse ekle tankene forsvant! Først da kan jeg ta imot det andre. Som når tåken letter over drammenselva. Først da kan man se hva man har! Hva som er viktig her i livet!

Redd for å sove.. følelsene som raser igjennom meg når jeg våknet må jeg rømme fra. Ellers vet jeg ikke hvordan det vil gå. Så holder meg våken. Klokka er halv åtte. Kaffen er varm. 

6 kommentarer

mygaylife

23.10.2017 kl.10:31

Så trist å lese ! Det er tøft og ikke se lyset, og bare ha et ønske om å forsvinne !

Ta tiden til hjelp, og gi aldri opp! Du er verdifull og viktig! og plutselig oppdager du dette selv!

Masse lykke til!

Kjempeforlivet

28.10.2017 kl.18:17

mygaylife: tusen takk! ??

Monicha Winther

23.10.2017 kl.10:50

Kjente meg veldig igjen her, så godt at flere tør å sette ord på ting, og vise at livet ikke bare er en fest. Stå på. Jeg heier på deg :)

Monicha

Kjempeforlivet

28.10.2017 kl.18:16

Monicha Winther: takk ??. Nei, livet kan jammen være brutalt..

lunach

23.10.2017 kl.18:23

Kjenner meg så altfor godt igjen.. Hver eneste lille ting som folk tar som en selvfølge er ett kav og slit.. komme seg opp.. stelle seg er noen ganger helt umulig å makte, dusje kan gå en uke i mellom, bare det å koke kaffe... Skjønner deg så veldig godt.. Det er så innmari tøft når det står på som verst.. Håper du klarer å se noen lyspunkt inni mellom. Jeg tviholder på de få lyspunktene som er når depresjonen er på sitt verste... Tenker på deg og krysser fingrene for at du skal få en bedre periode snart! Ikke gi opp, du er verdifull!! <3 <3 <3 KLEM fra L

Kjempeforlivet

28.10.2017 kl.18:15

lunach: takk i like måte! Vi har klem fortjent bedre! Lykke til med alt ??

Skriv en ny kommentar

Kjempeforlivet

Kjempeforlivet

40, Drammen

Hei på deg. Denne bloggen er ren og skjær egoistisk. Trenger et sted å lufte tankene. Kanskje kjenner du deg igjen.. Kanskje ikke.. Mor til to. Tilbakevendende alvorlig depresjon. Så og si arbeidsløs. Men jeg har barn! Og jeg har kjæreste . Livet er hardt på mange måter. Verden er ikke alltid rettferdig. Denne bloggen er nok det tøffeste jeg har gjort på lenge, så ikke døm meg for hardt. Får avkreftet noen rykter kanskje? Og kanskje er det noen som finner den nyttig ? Uansett får jeg satt ord på mine tanker og min hverdag. Det er nyttig for meg.

Kategorier

Arkiv