hits

Desperat

Det sprenger. Uroen i kroppen er uutholdelig akkurat n. Desperat  Vil f det vekk  Den har overtatt alt. Den presser p i halsen og vil ut. Kvalm  S fryktelig kvalm  Vil bare rmme. Men hvor? Det er ingensteder dra. 

Det er tomt. Overalt  Kroppen har ingen krefter. Hodet har ingen tanker. Jeg bare eksisterer. Registrerer s vidt de rundt meg. Prver lytte. Prver respondere  men det blir tafatt. Et frete smil nr de andre ler. Men fr ikke med meg poenget. Vil rmme, vil fle, vil forsvinne. 

Det jobbes, hardt. Psykologen prver forst  Mener jeg har sltt meg av. At jeg ulmer. At jeg er srbar. At jeg bruker de strategiene jeg kan best. Jeg br oppleve noe sier hun. Gjre noe bare for meg selv. Noe jeg fr kikk av. Men jeg aner ikke hva det skulle vre  Har ikke kontakt med meg selv. Vet ikke hva jeg vil. Eller, jeg er desperat etter fle noe. Eller sove vekk alt og hpe jeg vkner og har det bedre. 

Jeg vet ingenting! Det ulmer.. Er jeg sint? Jeg er ihvertfall fortvila. Trene presser p. Jeg vil ut. Vekk. N er jeg desperat  

I prosess

Hvor skal jeg begynne..? Hodet er i kaos. Behandling,  samtaler og lesing av stoff som skal hjelpe meg, blir bare mer forvirrende. Det gr sakte men sikkert opp for meg hvor lite kontakt jeg har med meg selv. Hvor mye som er dyttet bort  Hvor lite jeg kjenner meg selv  egentlig. Vil s gjerne f fortgang i prosessen men sliter meg ut. Hodet jobber i hygir. S blir det stopp  Igjen er jeg et skjelvende nervevrak  Utslitt, forvirra, urolig. Forstr ikke hvorfor det skal vre snn. Vil ikke ha det snn! 

Dagens smplukk

Mitt hode er delt. Jeg sliter med vite hvem jeg er p grunn av dette. Mitt hode, min personlighet, brer preg av forskjellige typer. Jeg er et frustrert barn med mye sinne, en streng og ndels voksen, et ubekymret og impulsivt barn, et barn som fler seg totalt ensom.. For nevne noe. Oppi dette finnes ogs en ansvarlig voksen. Den dukker opp innimellom. Men mine handlinger og mine tanker svinger svrt mye p grunn av alle disse elementene. S det frste jeg m gjre er bli bevisst p nr de dukker opp og hvorfor. Frste skritt blir bli kjent med meg selv. Litt etter litt. 

Intenst

Fy sren s gen jeg er.. Her er det fullt kjr med fysisk aktivitet. Alt brer preg av sommermodus. De ansatte bytter p f oss i gang med bde det ene og det andre. Kroppen sier ifra. Ikke vant til dette. Stiv og stl. Men deilig. Fokuset blir p trening, gturer og litt bading. Kjenner at det gjr godt. Desverre har jeg pdratt meg reverk og drlige bihuler men med litt paracet s kjrer jeg p.. Utmatta om kvelden. P en god mte (snn utenom revondt da). I morgen er det psykologen igjen  Det blir vrre. Da blir man psykisk sliten. Men likevel godt vre litt igang  Det blir nok mer intensivt etterhvert  Og s fr jeg endelig noen timers permisjon til helgen og kan dra se barna. Gleder meg ❤️. 

Spire av hp

Da har jeg kommet over til den avdelingen jeg skal vre p i inntil et r. Stille og rolig akkurat n. Vi venter p flere pasienter etterhvert. Det brer preg av ferie. Vi fr tid til fine turer. Det blir eneste ferieflelsen i r. Men ikke s vrst f bade ute, endelig! 

Formen er ogs ganske bra  Kjenner at jeg trenger balanse mellom aktivitet og hvile. Frste psykologtimen var ogs beintff. Men det er godt komme igang. Det er flinke folk her. Jeg fler meg trygg og ivaretatt  Det er viktig. 

Psykisk kommer nok dette til bli en kamp etterhvert. Hard jobbing og opp og nedturer. De sikrer meg godt. Forbereder meg godt. Om jeg stikker blir jeg hanket inn igjen. Og rus blir uaktuelt ved hjelp av antabus  Kjenner fortsatt p ambivalens og stoler ikke helt p mine fremtidige avgjrelser. Da er det godt at de hjelper meg. Bygger et nett av sikkerhet rundt meg. En liten spire av hp vokser i meg. 

Flytte

I dag er det siste dag p avrusingen. N venter ny avdeling, utredning og behandling  i inntill et r... Det er mye fordye og veldig langt tenke seg.. M ta en dag av gangen . Ellers mister jeg helt motet  Det virker som ti r. 

Formen svinger veldig om dagen. P en og samme dag kan jeg g fra ha det ganske greit,  klare tenke litt positivt,  til vre helt i kjelleren  Da er det meste hplst. Lite hp. Mye nerver og grten i halsen. Slitsomt. Det kommer kastene p og jeg har ingen mulighet for rmme fra det. 

Akkurat n er det greit  Men er litt stressa for flyttingen. Det blir vel bra. Kanskje jeg endelig kan f noen svar? 

Fanget men trygg

Lever det harde livet.. Flyttet tilbake til avrusning etter en liten sprekk.. Oppbevaring var ikke noe for meg. Trenger rammer og trygghet i de som er ansatt. S n blir jeg her en uke til fr utredning. Trapper stadig ned p beroligende og det er tft. Nervene sitter utenp kroppen. Svetter, er kvalm og har hodepine. I tillegg.. Men her er personalet tett p. Jeg fler meg trygg. Tiden snirkler seg sakte fremover  Teller dagene, minuttene, sekundene. Er stengt inne her. Alle drer er lst. Fanget men trygg.. 

Ta deg samme!!

Dagene gr.. Jeg sover, gr turer, spiser og sover.. Fler minst mulig.. Fokusere p bli s sliten at jeg fr hvile, sove.. Slippe tenke p noen ting.. Men det kommer snikende tanker innimellom . Se hvordan det har gtt med deg.. Du har ikke fortjent bedre.. Gi opp.. Dra hjem.. Dette klarer du aldri likevel.. Prvd fr.. Funker ikke.. Osv.. 

Best ikke tenke da.. Men vet ikke hvor mye lenger jeg kan klare det.. Det presser p.. Trene kommer nr jeg minst venter det.. Blir sint p meg selv.. Frustrert. Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen!! 

Bomull

Bomull

Hodet er bomull om dagen.. Klarer ikke tenke, ikke kjenne etter. Bare eksisterer.. Dagene gr med til spise, sove, turer og sove litt til. Vet ikke lenger hva jeg venter p. Vil bare hjem. Fler meg utafor og alene. Det er stille, men hodet skriker etter hjelp. Vil ha det bedre. Men hvordan? Vet ikke hva jeg trenger for at det skal fles bedre. Jeg trapper ned p beroligende medisiner om dagen ogs. Kan ikke g p det nr jeg skal utredes.. Det gjr jo ikke saken noe bedre.. Dagen i dag har vrt spesielt tung. Kan bare hpe at det blir bedre i morgen.

Folka her jeg er n er greie. De ansatte har drlig tid. Fler ikke for oppta de. N m jeg bare klare meg frem til innleggelse 11.. Det blir vanskeligere og vanskeligere fler jeg. 

 

Ventingen er vrst

Ventingen er vrst

Da har jeg flyttet for noen uker.. Er p (det som fles som) oppbevaring frem til 11 juli.. Da er det tilbake til Borgestad igjen.. 

Skal ikke klage p stedet alts! Midt ute p landet. Sauene brekker i bakgrunnen og skogen er nrmeste nabo. Deilig kunne fritt g ut nr jeg vil. Har allerede vrt p flere turer og til og med en joggetur! Nervene er der men det er s stille og skjermet her at jeg fler meg ganske rolig. N m jeg bare prve fylle dagene med noe snn at jeg klarer vre her til jeg skal videre..

Det fles rart bli puttet p et sted med s mange harde misbrukere. Det er skummelt og litt vanskelig akseptere. Fler meg ikke som en av dem. Derfor holder jeg meg mye for meg selv. 

Hpet om at n skal hjelpen komme har ikke blitt strre. Jeg tar en dag av gangen. Blir spr av tenke p at dette skal vre behandling i opptil et r.. Da fr jeg mest lyst til gi opp med en gang.. S jeg tenker smtt . Komme meg igjennom dagen snn nogenlunde greit s skal jeg vre fornyd.

N har jeg ftt nok!

N har jeg ftt nok!

N har jeg ftt nok! Mtte bare si ifra tilslutt.. P avrusning skal man ikke pruses. Jo, du fr beroligende midler mens du har abstinenser men s er det slutt.. Og da kom jo depresjonen for fullt, og angstanfallene p rekke og rad.. S n er jeg utslitt.. Orker ingenting. Jeg grt meg igjennom mtet med legen men tror jeg fikk forklart meg ganske bra. Han skal snakke med fastlegen ang medisiner og jeg skrives ut i morgen eller onsdag, forhpentligvis.. Da blir det videre p rehabiliteringsgrd frem til utredning i juli. N hper jeg at jeg skal f den hjelpen jeg trenger for holde ut til det.. Om ikke s kan det g rett p tryne.. Igjen . 

Panikkanfall

Panikkanfall

https://www.facebook.com/282373678606113/posts/1009221665921307/

Fengsel?

lKokka er fem og jeg har vknet alt for mange ganger siden klokka to. Jeg som trodde jeg skulle f sove s bra i natt.. Hadde angstanfall p ettermiddagen, antagelig fordi jeg trappes ned p sobril. Utslitt etterp. Likevel klarte jeg gjennomfre en halv times trening p kvelden. Og da var jeg s sliten at jeg knapt klarte st p beina. 

Avrusningen gr greit tror jeg. Det er bare det at nr jeg ikke har rusen s kommer alle de vonde tankene og flelsene s innmari sterkt tilbake. De jeg har dyva s godt jeg kan med alkohol. Depresjonen sniker seg dypere og dypere inn i sjela og jeg har store problemer med se mening i noe. Da kommer angsten. Skyldflelsen. Behovet for fle ytre smerte. Da hjelper det litt f en sobril og quetiapin som hemmer tankekjret litt. S n ser armene mine bedre ut enn p lenge. De jeg har pleid klore til blods fordi fysisk smerte er bedre enn den indre. Overspising og oppkast derimot er det ikke like lett f bukt med. Spising gir velvre, s m det opp igjen. Plagsomt, men en smerte som avleder alt annet en stakkars stund.

N hper jeg at jeg kan skrives ut snart.. Over helgen kanskje.. Det er jo litt som et fengsel her inne. Alle drer er lst  Kun to fr g p butikken, med flge, per dag. Kameraer overalt. Ingen fr g ut i hagen, som er helt gjerdet inn, uten en ansatt.. Rykerom.. Nei.. N vil jeg videre . Fle meg litt friere.. Men likevel passet p..

God dag til dere! 

Avrusning...

Da har jeg vrt "inne" noen dager og det gr ikke bra. Abstinensene vil ikke avta, jeg gr rundt som en zombie, neddopet av beroligende.. Depresjonen har kommet snikende. Jeg synker lenger og lenger ned i et gjrmehull. Jeg vil bare vekk herfra  Tilbake til selvmedisineringen og tken den hyller meg inn i. N er det som om alt inni meg vil sprekke  Alle flelsene kommer p en gang. De overmannet meg. Angsten gjr meg handlingslammet og apatisk. Jeg finner ingen glede, bare hplshet. Er dette virkelig verdt det? Vet ikke om jeg holder ut stort lenger. Men s har jeg skrevet under p en kontrakt som sier at de kan hente meg inn igjen og holde meg her i inntil 3 uker om jeg skulle prve stikke. Gjett om jeg angrer p det n! Vet ikke hva jeg skal gjre. Klarer ikke st i dette stort lenger.. 

Med livet i en tynn trd

Dagene gr og det har skjedd mye.. Livet henger i en tynn trd, men jeg er her enda.. N kom det en spass alvorlig episode, om jeg kan kalle det det, som fikk litt fortgang i saker og ting.. S istedenfor mtte vente til midten av juli s skal jeg legges inn allerede p tirsdag. Det var godt. Jeg er s nedkjrt n at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg orker. Det er likevel litt skummelt bare skulle legge selvmedisineringen p hylla. Hva vil komme frem da? Har jo erfaringer med at det ender i angstanfall utav en annen verden.. Men m bare stole p at jeg fr hjelp denne gangen. At jeg gjennom dette neste ret skal kunne lre leve med meg selv. Hpet er lite men jeg kan jo ikke gi meg heller.. Selv om det er det har gjort i noen mrke yeblikk de siste ukene s er jeg jo glad i leve.. Vanligvis..

Straff

Jeg har erfaring med bli utnyttet. Det er noen mennesker som drar nytte av andres svakheter til sin fordel. Det ble stygt. Hva har jeg lrt av det? Ikke en dritt.. Jeg ble destruktiv og uansett hvor bra jeg fler meg i perioder s faller jeg tilbake. P en eller annen mte s vil hjernen min at jeg skal straffes. S jeg oppsker det... Om du skjnner.. Jeg skjnner ikke selv s ikke tenk p det.. 

Ansvar

Jeg tar alltid ansvar for mine handlinger. Hver og en av oss velger hva vi gjr og hvordan vi vil reagere p det som skjer rundt oss. Hva da nr man blir psyk.. Nr du mister hodet og tankene lever sitt eget liv. Nr du vet hva som er rett men likevel gjr det motsatte. Jeg har hele livet gjort mye feil. Men det er jo vre menneske. Prve og feile. Men n har jeg blitt fryktelig usikker p om jeg alltid var ved mine fulle fem.. Det har blitt gjort ting som er stikk istrid med mine verdier og holdninger. Kan nok ikke g dypere inn p dette her. Det er for skamfullt. N lengter jeg etter svar. En forklaring. Jeg skal legges inn i juli. For opptil ett r. Her skal jeg utredes. Hpet er f svar. Det hadde vrt s mye lettere ha en konkret diagnose og kunne lre meg leve med den. For min drlige samvittighet er snart ikke til leve med. Mine tanker om meg selv er lik null. Tenk kunne finne en lsning og at det faktisk finnes hjelp? Etter alle disse r? Det er vanskelig tro p men jeg m jo bare prve..

Kjemper for livet..

Ikke s enkelt forklare hvordan jeg har det n. Er bare fryktelig sliten. Gr bare her og venter p innleggelse i juli. Prver holde hodet over vann. Mte opp til avtaler og ellers lse kryssord eller sove. Lever i et vakuum uten egentlig kjenne etter. Livredd for at det skal g helt galt. At jeg skal kollapse fullstendig. Fornuften kommer og gr. Jeg prver ikke drikke for mye. Blir enda vrre da. Samtidig er det min medisin. Den fr meg til slappe av og verden og alle dens bekymringer virker litt mer overkommelig. Snn er det. Jeg sier det bare rett ut. Har sunket for lavt til tenke p fordmmelser. Du fr tenke hva du hvil. Jeg kjemper for livet. 

Autopilot

Bare for gjre det helt klart s har jeg gitt opp. Etter ha levd med tilbakevendende depresjon og angst i hele mitt voksne liv (og antakelig i ungdommen) s er jeg utslitt. Fler ikke at noe kan hjelpe, ikke ordentlig. Jeg blir bedre i perioder men det flges alltid av en smell. Det er grenser for hva jeg kan klare presse ut av hp. N er det bare autopiloten som styrer. Og det at jeg har folk rundt meg som brer hpet for meg. Men jeg kommer til bli her. Uansett hvor slitsomt livet er s er det bedre enn alternativet. Og jeg har gode yeblikk. Og det er de jeg lever for n. 

Lyset

Har hatt en rar opplevelse i dag. Fikk et glimt av hvordan livet var fr. Da det var hp, glede.. Noe leve for. Det var som vkne opp bittelitt. Se verden p nytt. Se hvordan det burde vre. Rart. Som om de mrke skyene mtte vike for sola et lite yeblikk. Som om jeg har to personligheter. En mrk og en lys.. Og den lyse kjemper, og kom frem i dag.. Et par timer.. Vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Blir mest lei meg fordi det forsvant igjen. Vite at det finnes noe fantastisk men ikke klare n det.. Det mrke tar for stor plass. deleggende og sterkt. Vil tilbake i lyset! Desperat! 

Stille...

Det er stille. S veldig stille. Fler meg helt alene. Og det er mrkt og kaldt. Kjemper imot. Vet at jeg har mennesker rundt meg, og de bryr seg. Men denne intense flelsen av vre alene vil ikke forsvinne. Den spiser meg opp. Jeg hater det! Vet at folk stiller opp men likevel kan jeg ikke bli hjulpet. Jeg har mistet meg selv. Vet ikke hva jeg vil eller hvor jeg skal. Gjemmer meg. Vil vre alene, samtidig ikke.. Blir frustrert.. Og svak.. Hjertet skriker etter hjelp.. Hodet sier at jeg bare br gi opp, at det er for sent.. 

Mrket har kommet

Noe mrkt har tatt over. Inni meg. Jeg er roligere enn fr, men det er skremmende. En likegyldighet tror jeg det er.. Men vet ikke.. Det er ikke mange flelser igjen.. 

Angst ganger 10

Hjelpen ble syk og kunne ikke komme til meg i dag. Det fles som om verden er i mot meg. Vil ikke at jeg skal leve.. Jeg ringer de jeg kan.. Stolt av det.. For jeg har egentlig ikke krefter.. Ambivalent.. Drikke meg bort eller ringe hjelp? Angsten spiser meg opp.. Fortvilelsen tar overhnd.. 

Infeksjon

Jeg har ftt en infeksjon. Nei, ikke en ekte infeksjon, men hodet har gitt opp. Og det er ikke en bakteriell infeksjon for da kunne jeg ftt medisiner og blitt frisk. Jeg ser meg selv utenfra. Fornuften sier at jeg m holde ut. Bare litt til n! Men det fungerer ikke snn. Det er som en lungebetennelse som tar knekken p en gammel, utslitt kropp. Jeg har ingen krefter. Apatien har tatt overhnd.

Dagene gr sakte..

Dagene gr i spise, sove, tabletter og angstanfall. Livredd hele tiden. Anfallene tar knekken p meg. Det er som om jeg mister kontakten med meg selv fullstendig. Og nr tabletten endelig virker er jeg utslitt. Mitt hyeste nsker er kunne sende disse plagene til noen som virkelig fortjener de. Putin for eksempel, eller Trump.. Jeg synes jeg har ftt min dose igjennom dette halvannet ret. Det gikk ned, s gikk det litt opp, og s ned igjen.. N har jeg nok gitt opp. Troen p at jeg skal bli frisk er hvisket vekk. N bare eksisterer jeg. Og det kjennes bde p hode kropp. Alt gr tregt. Sakte film. Ligger for det meste stirrer i taket. 

Et oppgjr

Du str over meg. Brlende. Spytt spruter og du hveser. Pekefinger. Stikkende yne. Avsky. Jeg er lat. Jeg gidder ikke. Jeg m ta meg sammen. Jeg er umulig. Vanskelig. 

Jeg krymper. Klumpen i halsen vokser. Jeg forstr ikke. Hvorfor m jeg vre s lat. Hvorfor skuffer jeg alltid? Jeg har prvd ta meg sammen. Jeg m ha gjort det feil. Eller ikke nok. Jeg er sliten. Jeg vil fordampe. Stige opp til himmelen og forsvinne. Bort fra press og skuffelser. For jeg er jo hpls. Klarer ingenting. 

Du str der og spytter ut ordene. Men hvorfor spr du ikke heller hvordan jeg har det? Hvorfor sliter du? Trenger du hjelp? 

Jeg forsvinner inn i meg selv. Stenger meg inne p rommet. Jeg trenger ingen. Jeg orker ikke flere slemme ord. Jeg har ftt nok. Jeg har skjnt det n. Ok..!  Jeg er hpls. Men hvorfor skal du minner meg p det hele tiden? 

Mitt liv som en skuffelse. Som lat. Som dum. Alle vennene er bedre. Smartere. Slankere. Morsommere. Jeg bare flger med. Som bagasje. For det er bedre enn vre sammen med deg. Pminnelsene er uansett tydelige om ikke du m st over meg i tillegg.

Sorg. N vet jeg jo bedre. Etter revis med erfaring og terapi. Jeg er ikke dum.. Eller lat. Jeg har dysleksi.. S enkelt. Men s vanskelig. Det ble ikke oppdaget. Det var jeg som hadde drlig holdning. Lat..

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg trekker meg unna. Holder tanker for meg selv. Trenger trygghet for kunne slappe av og vre meg selv. Blir sliten nr uttryggheten kommer. Bruker mye energi i det sosiale. 

Tilbakevendende depresjon ble resultatet. Et voksenliv med terapi, antidepressiva, innleggelser, selvmordsforsk, alkohol. 

S slutt dmme. Slutt konkludere. Spr. Vr nysgjerrig. Interessert. Ta meg og mine flelser p alvor. Eller hold kjeft! 

Innlagt

Da var jeg p plass. Kom i gr alts. Blir godt tatt vare p s n jobber jeg litt med falle til ro her. Bruker gjerne litt tid p det.. Fr jeg blir trygg og kan slappe av. Det er en ren damegrupoe og vi er bare seks stykker. Alle virker trivelige og alle sliter med sitt. N m jeg jobbe med kjenne etter. Hvordan jeg egentlig har det. Har vrt flink til fortrenge det hjemme.. Faller fort sammen og angsten kommer snikende.. Gjr meg urolig og kvalm. Hodepine.. Gnagsr p hendene. Angsten blir s fysisk og gjr s vondt. De ber meg si ifra nr det blir for ille.. Gjr nok det nr jeg blir tryggere.. Men ikke akkurat n.. Nr de spr kommer det bare trer. Det er s vanskelig sette ord p tankene. Redd for hva som vil komme.. Men det blir nok bedre etterhvert tenker jeg.. Hper jeg.. 

Fr innleggelsen

Okei.. Da har jeg klart bli skikkelig stressa for morgendagen.. Sitter her og tenker p alt jeg m gjre fr jeg legges inn og vet ikke hvor jeg skal begynne.. Er det mulig da! Burde jo vre en enkel sak.. Bare finn frem kofferten og sett i gang.. Men s m jeg g og handle.. Vaske noen klr.. Ringe psykologen.. Skal ikke mer til for sette meg ut tydeligvis.. Men jeg m jo bare ta meg sammen og sette igang.. Hper jeg husker alt.. Ladere, underty, pc.. Osv.. Fr prve da.. 

Gladmelding

Mye mrke tanker om dagen s her kommer en gladmelding: jeg var p stand up i gr! Og det var s deilig kunne le uhemmet! Dr Bergland er super! Fr det var vi ute med venner og det var skikkelig koselig. Jeg kan slappe av mer nr de rundt meg har lest bloggen og vet litt om hva jeg gr igjennom. Da er det lettere kunne vre meg selv. Slippe ta meg sammen og heller bare ha det gy. Kjenner at jeg trengte dette. Selv om det ble litt sent og dagen derp ble noe tung i starten. Men s fikk jeg sett barna og da blir jo alt bra igjen. Vi koste oss et par timer. Fikk snakket med de om  innleggelsen  p tirsdag ogs. Snnen ble litt bekymret men jeg tror de skjnner at det er fordi jeg fr hjelp og skal bli bedre. Men det er ikke s greit vre de. De har mange bekymringer og tenker p mye rart. Men jeg har alltid vrt pen med dem. De fr mte leger og psykologer og er godt tatt vare p. Likevel gnager skyldflelse. Jeg har bragt de trbbel og bekymringer som de skulle sluppet ha. S n m jeg bli frisk snart! 

Status

Det gr nok ikke s fort fremover akkurat n.. Fler at jeg har mistet litt av meg selv. Mistet kontakten med meg selv p en mte. Klarer ikke kjenne etter hvordan jeg har det. Fr ikke tak p flelsene. Samtidig kommer grten nesten med en gang jeg entrer dra hos psykologen. Var hos henne i dag. Konsulenten fra grep var ogs med en liten stund. Vi ble enige om vente med kartlegging av arbeidsevne. G litt rolig frem. I mitt tempo. Nr jeg fler meg bedre. M jobbe mye med psykologen fremover. Komme litt til hektene og vre litt mer stabil. 

N tror jeg at jeg trenger gode rutiner i hverdagen. Jobber med det. Har kommet i en slags rytme men den innebrer litt usunne vaner..

S tror jeg at jeg trenger litt positive opplevelser. Som se barna. Skal det i helgen. Og s skal vi p stand up i morgen. Det ser jeg frem til. Blir nok bra!

Les mer i arkivet August 2018 Juli 2018 Juni 2018
Kjempeforlivet

Kjempeforlivet

40, Drammen

Hei p deg. Denne bloggen er ren og skjr egoistisk. Trenger et sted lufte tankene. Kanskje kjenner du deg igjen.. Kanskje ikke.. Mor til to. Tilbakevendende alvorlig depresjon. S og si arbeidsls. Men jeg har barn! Og jeg har kjreste . Livet er hardt p mange mter. Verden er ikke alltid rettferdig. Denne bloggen er nok det tffeste jeg har gjort p lenge, s ikke dm meg for hardt. Fr avkreftet noen rykter kanskje? Og kanskje er det noen som finner den nyttig ? Uansett fr jeg satt ord p mine tanker og min hverdag. Det er nyttig for meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker