hits

18.10.2018

Tankekjr

 

Tvangsbehandling

 

 

Da har jeg vrt innesperret p skjermet avdeling i over en uke.. Som dere kanskje skjnte ut fra forrige innlegg gikk jeg p en real nedtur, inkludert lettere psykose.. Jeg stakk fra avdelingen og ville rmme fra meg selv, hodet mitt.. Det ble for mange ting.. Jeg orka ikke mer. Ville ty til l. Da blir jeg roligere og tankekjret dempes. Ble plukket opp av politi midt i byen (etter fire l) etter ha blitt etterlyst som potensiell selvmordskandidat.. Ikke mitt stolteste yeblikk akkurat.. 

Men tenk.. Etter en uke i helvete har jeg n ftt tabletter som faktisk har klart ta bort den strenge og trakasserende stemmen i hodet. Jeg har ftt litt fred. Trenger ikke skrike hyt inni meg for overdve den lenger. Det er ganske deilig!

S har jeg akkurat begynt p stemningsstabiliserende piller som skal f meg ut av depresjonen og gjre meg stabil.. Vi fr se.. Det kan ta uker.. 

S snn er det n: sliten men har fred for stemmen, er deprimert men blir tatt vare p dgnet rundt, vil reise min vei for bruke min egen medisin (alkohol vet jeg hjelper) men er lst inne. 

Bipolar p sitt vrste

vre ikke frisk og rask i hodet trer p. N har det vrt en god/manisk periode hvor ting har vrt veldig greit. Og s gr det plutselig helt galt. Oppsigelse av leilighet og dertil fryktelig pakking.. P hyt niv.. Alt gjort p en kveld.. S konfrontasjoner og sannheter jeg m se i ynene. Risikere miste det viktigste i livet fordibipolaritet er umulig forutsi.. Umulig stole p.. Hva skjer i morgen..? Jeg kan ikke svare p det.. Kanskje er jeg vanlig.. Kanskje er jeg deprimert.. Kanskje er jeg manisk . Jeg klarer ikke st i dette.. De rundt meg kan ikke forholde seg til dette.. Jeg gir opp.. Dette er ikke til leve med.. Jeg tler ikke meg selv s hvordan skal jeg klare forvente at mine nrmeste gjr det..? 

Klagesang

Det blir ikke s ofte innlegg lenger.. Har merka det.. Det er vanskelig f samlet tankene. Det er s mange ting det jobbes med. Hodet er fullt og nr jeg endelig har litt fred vil jeg helst ikke tenke. 

Det svinger fra null til ti. Angsten tar krefter. Den har tatt mye plass i det siste. Jeg fler meg skjr i det ene yeblikket og urolig i det neste. Eller begge p en gang. Da tipper det over i anfall .

S er det alle de svarene som har dukket opp. Jeg har bipolar lidelse, antakelig type 1. I tillegg til ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er godt f noen svar men jeg er usikker p om jeg makter ta tak i det. 

S er det mange ting bekymre seg over. Det er mange rundt meg jeg ikke strekker til for. Jeg fler at jeg er mislykket. At jeg ikke klarer vre nr de jeg er glad i. Det blir tydeligere og tydeligere at jeg sliter i forhold til nre relasjoner. Og det m jobbes med.. 

P toppen kommer konomiproblemer. Bare for slutte ringen av problemer liksom. Men det henger jo sammen. Alt er flettet i hverandre med samme rsak. 

Jammen godt jeg er innlagt  Her er det trygt. Her sttter de meg. Forstr. Prver hjelpe. Hadde jeg vrt hjemme tror jeg ikke jeg hadde klart det. St i det. 

Det er en lang vei. Noen ganger skjer ting raskt, andre ganger snegler det seg frem. Men noen svar har jeg, selv om jeg ikke er ferdig med utredning enda.. Frst da kan behandlingen begynne. Frst da fr jeg se om det er overkommelig. 

Hjemme en tur

Alts noen skritt nrmere et svar. N gjenstr det underske om jeg faktisk er bipolar  Det blir spennende. Jeg fler meg roligere om dagen  Har funnet ut at jeg bare m flge strmmen her inne. Ta en dag av gangen, hre hva behandlerne har komme med. Hpe p det beste. Ikke tenke for langt frem. Se nr alt er ferdig utredet om det kan g. Om jeg kan stable meg sakte men sikkert p beina. Klare ta i mot hjelp som kan f meg til kunne leve et godt liv. Det er vel drmmen for de fleste.

I helgen var jeg hjemme en tur. Det var godt. Vre sammen med de jeg er glad i. Gjre normale ting. Utenfor institusjonen. Utenfor det trygge livet med alle de gode og forutsigbare rutinene. Det var ogs skummelt. Frihet kan gi trang og nsker som er destruktive. Men jeg klarte meg bra. Med god hjelp fra kjresten. Det er godt ha en ved siden av seg. Det er utfordrende for meg vre ute blant folk. Det er skummelt og jeg fler meg naken. Da er det godt ha en man er glad i ved siden av seg, en som sttter meg, og forstr.

Svaret

I dag har jeg ftt noen svar. Tffe svar. Det jeg sliter med har ingen rask lsning. Ingen magisk kur som gjr at jeg kan sveve ut i normaliteten. Det er tft. Veldig tft. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Er bare utmatta. Perpleks. Det er en personlighetsforstyrrelse. Ustabil.  Med depresjon og angst p toppen. Og mani. Episoder. Det vil ta r og fikse. Kanskje fem, sa psykiateren. Jeg er lammet. Jeg skjnner ikke hvordan jeg skal finne krefter  Krefter til kjempe s lenge.. Det er n jeg m ta valget. N str jeg ved stupet. Skal jeg fortsette klatre eller gi opp og hoppe ned i avgrunnen? Jeg vet ikke. M fordye. 

Tomt

Tomt. Det er tomt. Samtidig ikke. Rart. Kroppen og psyken er utslitt. Samtidig er jeg full av uro. Kvalm. M g. M rre p meg. Frst da klarer jeg slappe av litt  Etterp. Det har ikke skjedd s mye her. Utredningen har liksom tatt pause  Og jeg blir forvirra. Glemmer. Det blir for lenge mellom hver samtale. Jeg er p nippet til gi opp rett som det er. Men jeg er her enda. Et minutt av gangen  Distraherer meg selv. Har alltid noe gjre  Og snn gr dagene..

Utredning

Etterhvert som det penbarer seg ting jeg sliter med, som gjr at livet er vanskelig  blir jeg mer og mer oppgitt. Og rdvill. Jeg er enda i utredning. Behandlingen kommer etterhvert  Jeg vet dette. Men jeg er fortvilet. Forstr ikke hvordan jeg skal kunne snu p livslange skjemaer. Min tankegang, mine mter reagere p, mine handlingsmnstre. Det virker innimellom uoverkommelig. Jeg mister motet. Ser ingen lsning. Vil gi opp. For hvordan skal jeg klare samle nok krefter til jobbe? Kjempe? M ta sm sm skritt. M ta imot hjelpen jeg fr her. Kan jo bare prve. Alternativet er jo ganske dystert. 

Desperat

Det sprenger. Uroen i kroppen er uutholdelig akkurat n. Desperat  Vil f det vekk  Den har overtatt alt. Den presser p i halsen og vil ut. Kvalm  S fryktelig kvalm  Vil bare rmme. Men hvor? Det er ingensteder dra. 

Det er tomt. Overalt  Kroppen har ingen krefter. Hodet har ingen tanker. Jeg bare eksisterer. Registrerer s vidt de rundt meg. Prver lytte. Prver respondere  men det blir tafatt. Et frete smil nr de andre ler. Men fr ikke med meg poenget. Vil rmme, vil fle, vil forsvinne. 

Det jobbes, hardt. Psykologen prver forst  Mener jeg har sltt meg av. At jeg ulmer. At jeg er srbar. At jeg bruker de strategiene jeg kan best. Jeg br oppleve noe sier hun. Gjre noe bare for meg selv. Noe jeg fr kikk av. Men jeg aner ikke hva det skulle vre  Har ikke kontakt med meg selv. Vet ikke hva jeg vil. Eller, jeg er desperat etter fle noe. Eller sove vekk alt og hpe jeg vkner og har det bedre. 

Jeg vet ingenting! Det ulmer.. Er jeg sint? Jeg er ihvertfall fortvila. Trene presser p. Jeg vil ut. Vekk. N er jeg desperat  

I prosess

Hvor skal jeg begynne..? Hodet er i kaos. Behandling,  samtaler og lesing av stoff som skal hjelpe meg, blir bare mer forvirrende. Det gr sakte men sikkert opp for meg hvor lite kontakt jeg har med meg selv. Hvor mye som er dyttet bort  Hvor lite jeg kjenner meg selv  egentlig. Vil s gjerne f fortgang i prosessen men sliter meg ut. Hodet jobber i hygir. S blir det stopp  Igjen er jeg et skjelvende nervevrak  Utslitt, forvirra, urolig. Forstr ikke hvorfor det skal vre snn. Vil ikke ha det snn! 

Dagens smplukk

Mitt hode er delt. Jeg sliter med vite hvem jeg er p grunn av dette. Mitt hode, min personlighet, brer preg av forskjellige typer. Jeg er et frustrert barn med mye sinne, en streng og ndels voksen, et ubekymret og impulsivt barn, et barn som fler seg totalt ensom.. For nevne noe. Oppi dette finnes ogs en ansvarlig voksen. Den dukker opp innimellom. Men mine handlinger og mine tanker svinger svrt mye p grunn av alle disse elementene. S det frste jeg m gjre er bli bevisst p nr de dukker opp og hvorfor. Frste skritt blir bli kjent med meg selv. Litt etter litt. 

Intenst

Fy sren s gen jeg er.. Her er det fullt kjr med fysisk aktivitet. Alt brer preg av sommermodus. De ansatte bytter p f oss i gang med bde det ene og det andre. Kroppen sier ifra. Ikke vant til dette. Stiv og stl. Men deilig. Fokuset blir p trening, gturer og litt bading. Kjenner at det gjr godt. Desverre har jeg pdratt meg reverk og drlige bihuler men med litt paracet s kjrer jeg p.. Utmatta om kvelden. P en god mte (snn utenom revondt da). I morgen er det psykologen igjen  Det blir vrre. Da blir man psykisk sliten. Men likevel godt vre litt igang  Det blir nok mer intensivt etterhvert  Og s fr jeg endelig noen timers permisjon til helgen og kan dra se barna. Gleder meg ❤️. 

Spire av hp

Da har jeg kommet over til den avdelingen jeg skal vre p i inntil et r. Stille og rolig akkurat n. Vi venter p flere pasienter etterhvert. Det brer preg av ferie. Vi fr tid til fine turer. Det blir eneste ferieflelsen i r. Men ikke s vrst f bade ute, endelig! 

Formen er ogs ganske bra  Kjenner at jeg trenger balanse mellom aktivitet og hvile. Frste psykologtimen var ogs beintff. Men det er godt komme igang. Det er flinke folk her. Jeg fler meg trygg og ivaretatt  Det er viktig. 

Psykisk kommer nok dette til bli en kamp etterhvert. Hard jobbing og opp og nedturer. De sikrer meg godt. Forbereder meg godt. Om jeg stikker blir jeg hanket inn igjen. Og rus blir uaktuelt ved hjelp av antabus  Kjenner fortsatt p ambivalens og stoler ikke helt p mine fremtidige avgjrelser. Da er det godt at de hjelper meg. Bygger et nett av sikkerhet rundt meg. En liten spire av hp vokser i meg. 

Flytte

I dag er det siste dag p avrusingen. N venter ny avdeling, utredning og behandling  i inntill et r... Det er mye fordye og veldig langt tenke seg.. M ta en dag av gangen . Ellers mister jeg helt motet  Det virker som ti r. 

Formen svinger veldig om dagen. P en og samme dag kan jeg g fra ha det ganske greit,  klare tenke litt positivt,  til vre helt i kjelleren  Da er det meste hplst. Lite hp. Mye nerver og grten i halsen. Slitsomt. Det kommer kastene p og jeg har ingen mulighet for rmme fra det. 

Akkurat n er det greit  Men er litt stressa for flyttingen. Det blir vel bra. Kanskje jeg endelig kan f noen svar? 

Fanget men trygg

Lever det harde livet.. Flyttet tilbake til avrusning etter en liten sprekk.. Oppbevaring var ikke noe for meg. Trenger rammer og trygghet i de som er ansatt. S n blir jeg her en uke til fr utredning. Trapper stadig ned p beroligende og det er tft. Nervene sitter utenp kroppen. Svetter, er kvalm og har hodepine. I tillegg.. Men her er personalet tett p. Jeg fler meg trygg. Tiden snirkler seg sakte fremover  Teller dagene, minuttene, sekundene. Er stengt inne her. Alle drer er lst. Fanget men trygg.. 

Ta deg samme!!

Dagene gr.. Jeg sover, gr turer, spiser og sover.. Fler minst mulig.. Fokusere p bli s sliten at jeg fr hvile, sove.. Slippe tenke p noen ting.. Men det kommer snikende tanker innimellom . Se hvordan det har gtt med deg.. Du har ikke fortjent bedre.. Gi opp.. Dra hjem.. Dette klarer du aldri likevel.. Prvd fr.. Funker ikke.. Osv.. 

Best ikke tenke da.. Men vet ikke hvor mye lenger jeg kan klare det.. Det presser p.. Trene kommer nr jeg minst venter det.. Blir sint p meg selv.. Frustrert. Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen!! 

Bomull

Bomull

Hodet er bomull om dagen.. Klarer ikke tenke, ikke kjenne etter. Bare eksisterer.. Dagene gr med til spise, sove, turer og sove litt til. Vet ikke lenger hva jeg venter p. Vil bare hjem. Fler meg utafor og alene. Det er stille, men hodet skriker etter hjelp. Vil ha det bedre. Men hvordan? Vet ikke hva jeg trenger for at det skal fles bedre. Jeg trapper ned p beroligende medisiner om dagen ogs. Kan ikke g p det nr jeg skal utredes.. Det gjr jo ikke saken noe bedre.. Dagen i dag har vrt spesielt tung. Kan bare hpe at det blir bedre i morgen.

Folka her jeg er n er greie. De ansatte har drlig tid. Fler ikke for oppta de. N m jeg bare klare meg frem til innleggelse 11.. Det blir vanskeligere og vanskeligere fler jeg. 

 

Ventingen er vrst

Ventingen er vrst

Da har jeg flyttet for noen uker.. Er p (det som fles som) oppbevaring frem til 11 juli.. Da er det tilbake til Borgestad igjen.. 

Skal ikke klage p stedet alts! Midt ute p landet. Sauene brekker i bakgrunnen og skogen er nrmeste nabo. Deilig kunne fritt g ut nr jeg vil. Har allerede vrt p flere turer og til og med en joggetur! Nervene er der men det er s stille og skjermet her at jeg fler meg ganske rolig. N m jeg bare prve fylle dagene med noe snn at jeg klarer vre her til jeg skal videre..

Det fles rart bli puttet p et sted med s mange harde misbrukere. Det er skummelt og litt vanskelig akseptere. Fler meg ikke som en av dem. Derfor holder jeg meg mye for meg selv. 

Hpet om at n skal hjelpen komme har ikke blitt strre. Jeg tar en dag av gangen. Blir spr av tenke p at dette skal vre behandling i opptil et r.. Da fr jeg mest lyst til gi opp med en gang.. S jeg tenker smtt . Komme meg igjennom dagen snn nogenlunde greit s skal jeg vre fornyd.

N har jeg ftt nok!

N har jeg ftt nok!

N har jeg ftt nok! Mtte bare si ifra tilslutt.. P avrusning skal man ikke pruses. Jo, du fr beroligende midler mens du har abstinenser men s er det slutt.. Og da kom jo depresjonen for fullt, og angstanfallene p rekke og rad.. S n er jeg utslitt.. Orker ingenting. Jeg grt meg igjennom mtet med legen men tror jeg fikk forklart meg ganske bra. Han skal snakke med fastlegen ang medisiner og jeg skrives ut i morgen eller onsdag, forhpentligvis.. Da blir det videre p rehabiliteringsgrd frem til utredning i juli. N hper jeg at jeg skal f den hjelpen jeg trenger for holde ut til det.. Om ikke s kan det g rett p tryne.. Igjen . 

Panikkanfall

Panikkanfall

https://www.facebook.com/282373678606113/posts/1009221665921307/

Fengsel?

lKokka er fem og jeg har vknet alt for mange ganger siden klokka to. Jeg som trodde jeg skulle f sove s bra i natt.. Hadde angstanfall p ettermiddagen, antagelig fordi jeg trappes ned p sobril. Utslitt etterp. Likevel klarte jeg gjennomfre en halv times trening p kvelden. Og da var jeg s sliten at jeg knapt klarte st p beina. 

Avrusningen gr greit tror jeg. Det er bare det at nr jeg ikke har rusen s kommer alle de vonde tankene og flelsene s innmari sterkt tilbake. De jeg har dyva s godt jeg kan med alkohol. Depresjonen sniker seg dypere og dypere inn i sjela og jeg har store problemer med se mening i noe. Da kommer angsten. Skyldflelsen. Behovet for fle ytre smerte. Da hjelper det litt f en sobril og quetiapin som hemmer tankekjret litt. S n ser armene mine bedre ut enn p lenge. De jeg har pleid klore til blods fordi fysisk smerte er bedre enn den indre. Overspising og oppkast derimot er det ikke like lett f bukt med. Spising gir velvre, s m det opp igjen. Plagsomt, men en smerte som avleder alt annet en stakkars stund.

N hper jeg at jeg kan skrives ut snart.. Over helgen kanskje.. Det er jo litt som et fengsel her inne. Alle drer er lst  Kun to fr g p butikken, med flge, per dag. Kameraer overalt. Ingen fr g ut i hagen, som er helt gjerdet inn, uten en ansatt.. Rykerom.. Nei.. N vil jeg videre . Fle meg litt friere.. Men likevel passet p..

God dag til dere! 

Avrusning...

Da har jeg vrt "inne" noen dager og det gr ikke bra. Abstinensene vil ikke avta, jeg gr rundt som en zombie, neddopet av beroligende.. Depresjonen har kommet snikende. Jeg synker lenger og lenger ned i et gjrmehull. Jeg vil bare vekk herfra  Tilbake til selvmedisineringen og tken den hyller meg inn i. N er det som om alt inni meg vil sprekke  Alle flelsene kommer p en gang. De overmannet meg. Angsten gjr meg handlingslammet og apatisk. Jeg finner ingen glede, bare hplshet. Er dette virkelig verdt det? Vet ikke om jeg holder ut stort lenger. Men s har jeg skrevet under p en kontrakt som sier at de kan hente meg inn igjen og holde meg her i inntil 3 uker om jeg skulle prve stikke. Gjett om jeg angrer p det n! Vet ikke hva jeg skal gjre. Klarer ikke st i dette stort lenger.. 

Med livet i en tynn trd

Dagene gr og det har skjedd mye.. Livet henger i en tynn trd, men jeg er her enda.. N kom det en spass alvorlig episode, om jeg kan kalle det det, som fikk litt fortgang i saker og ting.. S istedenfor mtte vente til midten av juli s skal jeg legges inn allerede p tirsdag. Det var godt. Jeg er s nedkjrt n at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg orker. Det er likevel litt skummelt bare skulle legge selvmedisineringen p hylla. Hva vil komme frem da? Har jo erfaringer med at det ender i angstanfall utav en annen verden.. Men m bare stole p at jeg fr hjelp denne gangen. At jeg gjennom dette neste ret skal kunne lre leve med meg selv. Hpet er lite men jeg kan jo ikke gi meg heller.. Selv om det er det har gjort i noen mrke yeblikk de siste ukene s er jeg jo glad i leve.. Vanligvis..

Straff

Jeg har erfaring med bli utnyttet. Det er noen mennesker som drar nytte av andres svakheter til sin fordel. Det ble stygt. Hva har jeg lrt av det? Ikke en dritt.. Jeg ble destruktiv og uansett hvor bra jeg fler meg i perioder s faller jeg tilbake. P en eller annen mte s vil hjernen min at jeg skal straffes. S jeg oppsker det... Om du skjnner.. Jeg skjnner ikke selv s ikke tenk p det.. 

Ansvar

Jeg tar alltid ansvar for mine handlinger. Hver og en av oss velger hva vi gjr og hvordan vi vil reagere p det som skjer rundt oss. Hva da nr man blir psyk.. Nr du mister hodet og tankene lever sitt eget liv. Nr du vet hva som er rett men likevel gjr det motsatte. Jeg har hele livet gjort mye feil. Men det er jo vre menneske. Prve og feile. Men n har jeg blitt fryktelig usikker p om jeg alltid var ved mine fulle fem.. Det har blitt gjort ting som er stikk istrid med mine verdier og holdninger. Kan nok ikke g dypere inn p dette her. Det er for skamfullt. N lengter jeg etter svar. En forklaring. Jeg skal legges inn i juli. For opptil ett r. Her skal jeg utredes. Hpet er f svar. Det hadde vrt s mye lettere ha en konkret diagnose og kunne lre meg leve med den. For min drlige samvittighet er snart ikke til leve med. Mine tanker om meg selv er lik null. Tenk kunne finne en lsning og at det faktisk finnes hjelp? Etter alle disse r? Det er vanskelig tro p men jeg m jo bare prve..

Kjemper for livet..

Ikke s enkelt forklare hvordan jeg har det n. Er bare fryktelig sliten. Gr bare her og venter p innleggelse i juli. Prver holde hodet over vann. Mte opp til avtaler og ellers lse kryssord eller sove. Lever i et vakuum uten egentlig kjenne etter. Livredd for at det skal g helt galt. At jeg skal kollapse fullstendig. Fornuften kommer og gr. Jeg prver ikke drikke for mye. Blir enda vrre da. Samtidig er det min medisin. Den fr meg til slappe av og verden og alle dens bekymringer virker litt mer overkommelig. Snn er det. Jeg sier det bare rett ut. Har sunket for lavt til tenke p fordmmelser. Du fr tenke hva du hvil. Jeg kjemper for livet. 

Autopilot

Bare for gjre det helt klart s har jeg gitt opp. Etter ha levd med tilbakevendende depresjon og angst i hele mitt voksne liv (og antakelig i ungdommen) s er jeg utslitt. Fler ikke at noe kan hjelpe, ikke ordentlig. Jeg blir bedre i perioder men det flges alltid av en smell. Det er grenser for hva jeg kan klare presse ut av hp. N er det bare autopiloten som styrer. Og det at jeg har folk rundt meg som brer hpet for meg. Men jeg kommer til bli her. Uansett hvor slitsomt livet er s er det bedre enn alternativet. Og jeg har gode yeblikk. Og det er de jeg lever for n. 

Lyset

Har hatt en rar opplevelse i dag. Fikk et glimt av hvordan livet var fr. Da det var hp, glede.. Noe leve for. Det var som vkne opp bittelitt. Se verden p nytt. Se hvordan det burde vre. Rart. Som om de mrke skyene mtte vike for sola et lite yeblikk. Som om jeg har to personligheter. En mrk og en lys.. Og den lyse kjemper, og kom frem i dag.. Et par timer.. Vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Blir mest lei meg fordi det forsvant igjen. Vite at det finnes noe fantastisk men ikke klare n det.. Det mrke tar for stor plass. deleggende og sterkt. Vil tilbake i lyset! Desperat! 

Stille...

Det er stille. S veldig stille. Fler meg helt alene. Og det er mrkt og kaldt. Kjemper imot. Vet at jeg har mennesker rundt meg, og de bryr seg. Men denne intense flelsen av vre alene vil ikke forsvinne. Den spiser meg opp. Jeg hater det! Vet at folk stiller opp men likevel kan jeg ikke bli hjulpet. Jeg har mistet meg selv. Vet ikke hva jeg vil eller hvor jeg skal. Gjemmer meg. Vil vre alene, samtidig ikke.. Blir frustrert.. Og svak.. Hjertet skriker etter hjelp.. Hodet sier at jeg bare br gi opp, at det er for sent.. 

Les mer i arkivet Oktober 2018 September 2018 August 2018
Kjempeforlivet

Kjempeforlivet

40, Drammen

Hei p deg. Denne bloggen er ren og skjr egoistisk. Trenger et sted lufte tankene. Kanskje kjenner du deg igjen.. Kanskje ikke.. Mor til to. Tilbakevendende alvorlig depresjon, bipolar og ustabil personlighetsforstyrrelse. Arbeidsls. Men jeg har barn! Og jeg har kjreste, venner og familie. Livet er hardt p mange mter. Verden er ikke alltid rettferdig. Denne bloggen er nok det tffeste jeg har gjort p lenge, s ikke dm meg for hardt. Fr avkreftet noen rykter kanskje? Og kanskje er det noen som finner den nyttig ? Uansett fr jeg satt ord p mine tanker og min hverdag. Det er nyttig for meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker